Artiklene i tredje utgave av Uniped i 2026 kan forstås som å gjøre dypdykk i ulike deler av læringsdesign. Først er det spørsmålet om utvikling og videreutvikling av utdanninger sammen med studenter og med arbeidslivet. Deretter utforskes hvordan og hvorfor læringsutbyttebeskrivelser om teknologi blir inkludert i utdanning, etterfulgt av en artikkel om simulering som læringsaktivitet. Til slutt rettes blikket mot vurderinger, nærmere bestemt hvorfor studenter etterspør begrunnelser og klager på karakterer.

I sin artikkel tar Aagaard, Rød, Grundt, Bugge, Solevåg, Sørensen, Tandberg og Karlsen utgangspunkt i studenters rett til medvirkning i utdanning som beskrevet i nasjonale og europeiske policydokumenter samt etterspørsel i den akademiske litteraturen etter flere empiriske studier om temaet samskapning mellom undervisere og studenter. Studien ble gjennomført i en avansert klinisk nyfødtsykepleieutdanning i en nasjonal deltidsutdanning, og både undervisere, studenter og fagsykepleiere ble involvert i et emneteam som en del av utviklingsarbeidet. Et utvalg av underviserne, studentene og fagsykepleierne ble intervjuet individuelt, og dataene ble analysert gjennom en induktiv prosess ved bruk av refleksiv tematisk analyse. Analysen ledet frem til fire temaer: 1) samskaping motivert av innsikt og innflytelse, 2) rammer og relasjoner påvirket samskapningsprosessen, 3) betydningen av studentenes erfaringer for utvikling av læringsdesign og 4) studenter som partnere – erfaring med relevans for den avanserte kliniske sykepleierrollen. Funnene som blir presentert, indikerer at partnerskap og samskaping i høyere utdanning gir rom for studentens stemme og kan fungere som inkluderende samarbeidsform når verdier som tillit, respekt og ansvarlighet ligger til grunn. Forfatterne oppsummerer studien med å peke på at samskaping kan styrke pedagogisk utvikling, fremme reell medvirkning og være en fremtidsrettet strategi for å utvikle relevante og gjennomførbare utdanninger.

Arbeidslivsrelevans blir fremmet i ulike sammenhenger i høyere utdanning. Brekke Hauglid og Thon setter søkelyset på konseptet kjent som «arbeidsintegrert læring», som kan være en mer teoretisk fundert tilgang til samarbeid med arbeidslivet enn begrepet «arbeidslivsrelevans». I artikkelen undersøker forfatterne hvordan norske UH-institusjoner forstår og har tatt i bruk arbeidslivsintegrert læring. Dette blir gjort gjennom forskningsspørsmålene «Hvordan forstår prorektorer for utdanning AIL?» og «Hvilke eksisterende AIL praksiser og modeller benyttes ved ulike institusjoner?». I studien er det gjennomført dybdeintervjuer med åtte prorektorer for utdanning. Prorektorenes utsagn er analysert gjennom refleksiv tematisk analyse og kartleggingslogikk. Forskningen viser at den pedagogiske praksisen arbeidsintegrert læring ikke er mye brukt ved institusjonene inkludert i studien. I stedet brukes konseptet arbeidslivsrelevans. Investering i arbeidslivsintegrert læring ser ut til å være avhengig av enkelte individers interesse i organisasjonene. Samtidig tyder studien på at arbeidslivsintegrert læring krever samarbeid innad i organisasjonen for å få det til å fungere. Studien har relevans for alle som er interessert i å utvikle samarbeidet mellom utdanning og arbeidsliv. Modellen som er utviklet i artikkelen, og som beskriver ulike AIL-aktiviteter, kan brukes som et analytisk rammeverk i utvikling av både disiplin- og profesjonsutdanninger og kan være et relevant konsept i utdanningspolitikken fremover.

Med henvisning til litteratur og stortingsmeldinger beskriver Sønderskov, Eide, Wedum og Magnussens en situasjon med at norske kommuner står overfor store og komplekse utfordringer, og at dette skaper et presserende behov for innovasjon, dvs. utvikling og implementering av nye løsninger som bryter med etablert kunnskap og eksisterende praksis i en spesifikk kontekst. I denne artikkelen diskuterer og analyserer derfor forfatterne erfaringer med en videreutdanning utviklet med sikte på å løfte innovasjonskompetanse i kommunal sektor. Som forfatterne forklarer: «I tradisjonelle undervisningsopplegg legges det ofte vekt på formidling av kunnskap fra lærer til student samt på refleksjon eller gjentakelse av innholdet. Når målet derimot er innovasjon, kreves en annen pedagogisk tilnærming.» I studien ble elleve kommuneansatte fra ulike deler av Norge dybdeintervjuet om hvordan de erfarte det pedagogiske innholdet, og hvordan programmets oppbygning kunne bidra til innovasjonskompetanse. Informantene har tidligere deltatt i videreutdanningen. Informantenes utsagn ble analysert gjennom en refleksiv tematisk analyse. Studien tyder på at videreutdanninger som er lagt opp til å øke innovasjonskompetanse, gir studentene ny kunnskap, et klarere språk og økt trygghet i møte med usikkerhet og kompleksitet. Forfatterne konkluderer også med at slike innovasjonsutdanninger bør kobles tett til kommunens arbeid og forventninger, slik at læringsutbyttet ikke stopper opp på individnivå, men blir en del av virksomheten.

Digital teknologi har blitt en del av folks hverdag og arbeidsliv, også barns hverdag. I sin artikkel diskuterer Undheim og Esmaeeli kravene dette stiller til digital kompetanse blant barnehagepersonale. I studien, der søkelyset blir satt på forskningsspørsmålene «Hvordan blir temaet ‘teknologibruk med barn’ integrert i [barnehagelærerutdanning] i Norge?» og «Hva er faglærernes begrunnelser for å integrere temaet?», bruker de teknologisk-pedagogisk fagkunnskap og profesjonsfaglig handlingsrom som teoretiske perspektiver. I studien svarte 83 undervisere i barnehagelærerutdanningen på en spørreundersøkelse. Data er også samlet inn gjennom to fokusgruppeintervjuer. Resultatene fra både spørreundersøkelsen og fokusgruppeintervjuene tyder på at det er stor variasjon i hvordan undervisere integrerer digital teknologi i undervisningen. Resultatene tyder også på at det primært skjer gjennom praktisk testing og/eller pedagogisk refleksjon. Forfatterne oppgir at «teknologien tilføres som et ekstra perspektiv snarere enn å dominere det faglige innholdet, og brukes for å støtte faglige og pedagogiske mål». Studien kan være nyttig i utviklingen av barnehagelærerutdanningen og kan være av interesse for de som utvikler andre utdanninger, og som ønsker å undersøke hvordan og hvorfor å inkludere digital kompetanse som tematikk i større grad.

Kritisk tenkning er hos mange en viktig verdi i høyere utdanning og anses ofte som grunnlaget for sektoren. Hvalby og Hansen Tindvik ser på hvordan simulering og rollespill kan anvendes som læringsaktivitet for å fremme kritisk tenkning hos lærerstudenter fordi simuleringsbasert læring i litteraturen er pekt på som en lovende tilnærming til å jobbe med utfordringer der studenter kobler sammen teori og refleksjon i praksisnære situasjoner. Forfatterne anvendte et mixed methods-forskningsdesign med både fokusgruppediskusjoner og spørreskjema. Dataene ble analysert med tematisk analyse. Studien tilfører ny empirisk kunnskap til allerede eksisterende litteratur når det gjelder simuleringsbasert læring i lærerutdanning, ved at det blir fremhevet at den økte kritiske tenkningen hos studenter som ser ut til å komme gjennom simuleringsbasert læring, i første omgang er i form av en økt bevissthet og forbedret evne til å uttrykke seg fremfor en ferdig utviklet kritisk kompetanse. Forfatterne peker derfor på at det er behov for slike øvelser over lengre tid og med støtte fra undervisere.

Sørum og Presthus viser til egen tidligere studie og nasjonale trender som indikerer at en økende andel av studenter etterspør begrunnelse og kommer med klager på karaktersetting. Denne studien bidrar til å forstå hvorfor norske studenter ber om begrunnelse og klager på karakterer. Forfatterne starter med å beskrive norsk lov på feltet, som skiller seg fra lovverket i både Sverige og Danmark. Den juridiske presentasjonen bidrar både til å begrunne relevansen av studien og til at studenter kan gjøre seg kjent med sine rettigheter. I den empiriske delen av studien presenterer forfatterne kvantitative og kvalitative data som stammer fra en digital undersøkelse (n = 500) sendt ut til studenter på en høyere utdanningsinstitusjon i Norge. Halvparten av studentene som svarte på denne undersøkelsen, vektla nysgjerrighet som grunnlaget for å etterspørre en begrunnelse for den karakteren de var gitt, og fortalte at de hadde etterspurt begrunnelse for en karakter mellom én og tre ganger. I all hovedsak oppfattet studentene begrunnelsene de deretter fikk, som overordnete. Et annet funn som blir løftet frem og diskutert, er at det virker som at de fleste som klager på sin karakter, får en tilsvarende karakter etter klagesensur. Et siste funn som blir trukket frem her, er at mange studenter mener at begrunnelser for karakterer burde være standard, uten at det konkret behøver etterspørres.