Første utgave av Uniped i 2026 er nå publisert med diamant åpen tilgang.
Direktelenke til utgaven finner du her: https://www.scup.com/toc/uniped/49/1
I første nummer av Uniped i 2026 blir spørsmål om ulike deler av studenters hverdag belyst, enten det er læring, eksamen, tilbakemeldinger, kollektiv refleksjon, livsmestring, desentraliserte studier eller det å være stipendiat.
I sin artikkel bygger Bergsland, Olaussen og Moe på tidligere vurderings- og tilbakemeldingsforskning i en norsk kontekst. I studien har de et særlig blikk på hvordan studenter vurderer ulike former for tilbakemelding og vurdering for egen motivasjon og for læring. Studien som artikkelen er basert på, er en kvalitativ tilnærming med ni fokusgruppeintervjuer. Basert på en tematisk analyse av dataene blir det konkludert med at studentene anser tilbakemeldinger og vurderinger som aktiverer, motiverer og engasjerer dem, og som støtter deres individuelle læring, som den viktigste faktoren for deres læring og motivasjon. Denne forskningen støtter opp om tidligere forskning nasjonalt og internasjonalt og tydeliggjør den vedvarende relevansen av å sette søkelyset på læring ved tilbakemeldinger og vurdering.
I 2014 ble det utviklet nasjonale eksamener i enkelte profesjonsfag i høyere utdanning, begrunnet med å kunne sammenligne karakterer på landsbasis. Temaet i artikkelen til Kyte, Eide, Berg, Stensrud, Meyer, Miland, Simonsen, Totland og Kvam er å undersøke den nasjonale eksamenen i anatomi, fysiologi og biokjemi for sykepleierutdanning, og forfatterne favner bredt om tematikken. I dette avsnittet blir det trukket frem at studien inkluderer statistiske beregninger på resultatene fra eksamener i perioden 2016–2023 (n = 30 775) som viser at studentene skåret lavere på skriveoppgaver enn på flervalgsspørsmål, men at dette var mindre sant for studentene med høye poengsummer. Funnene tyder på at studenter med lavere poengsummer har større nytte av flervalgsspørsmål. Kyte og kollegene diskuterer disse resultatene i lys av internasjonal forskning. De beskriver også fra et historisk perspektiv arbeidet med denne nasjonale eksamenen.
Hensikten med artikkelen til Korseberg og Moen er å undersøke hvordan kollektiv refleksjon blant studenter kan fungere som en bro mellom teori og praksis i profesjonsutdanninger. Studien bygger på et kvalitativt og eksplorativt design og er basert på skriftlige refleksjonssvar fra 18 studenter som gjennomførte videreutdanningen Spesialpedagogikk for barnehagelærere. Dataene er tematisk analysert. Et sentralt funn er at kollektiv refleksjon oppleves av studentene som et meningsfullt redskap for å styrke faglig trygghet og gjøre praksiserfaringer eksplisitte, men at refleksjonsprosessene i stor grad forblir erfaringsnære og ofte uten eksplisitt teoretisk forankring med mindre det legges tydelig til rette for å løfte det teoretiske.
«Det har i de senere årene vært en økende oppmerksomhet rettet mot at fagpersoner innen yrker som medfører store emosjonelle og relasjonelle krav, er utsatt for emosjonelt og moralsk stress, omsorgstrøtthet og utbrenthet», skriver Zangi, Lyngroth og Akre. De viser til noe forskning på feltet om å gi studenter tilbud om oppmerksomhetstrening i litteraturen, men sier at det er behov for mer forskning på feltet. Studien de gjennomfører, er om hvorvidt en videreutdanning i livsstyrketrening har bidratt til å styrke kompetansen til å veilede andre personer samt evnen til selvivaretakelse. Ved å analysere svar fra 150 tidligere livsstyrketreningsstudenter og ved bruk av kvalitativ innholdsanalyse argumenterer forfatterne for at videreutdanningen ble et vendepunkt for flere av studentene. Forfatterne konkluderer med at utdanningen i livsstyrkemestring ga studentene kompetanse til å kommunisere mestringsfremmende og støtte andre, samt å være mer selvivaretakende.
En særlig utfordring med Norges geografi og demografi er betydelige regionale forskjeller i tilgang til tilstrekkelig sykepleiekompetanse. Artikkelen til Taugl, Johannesen og Røykenes handler derfor om praksisveilederes erfaringer med desentralisert praksisveilederutdanning i form av deres motivasjon for å søke og utbytte etter endt utdanning. Det ble benyttet fokusgruppeintervjuer med tidligere deltakere på hybride og heldigitale versjoner av utdanningen, og dataene ble analysert ved bruk av kvalitativ innholdsanalyse. Funnene er at praksisveilederne opplevde økt kompetanse på veiledning av studenter. I tillegg hadde de fått utbytte både personlig og profesjonelt sett som gikk ut over studentveiledning. Funnene belyser videre betydningen av tilrettelegging fra arbeidsgiver for deltakelse i utdanningen samt at det var av liten betydning om utdanningen ble organisert heldigitalt eller i hybrid form.
Svendby beskriver en økende grad av etnisk og kulturell variasjon i norsk akademia. I sin artikkel tar forfatteren derfor for seg hvordan det er å være internasjonal ph.d.-kandidat i Norge. Studien er en kvalitativ casestudie basert på intervjuer med åtte internasjonale ph.d -kandidater fra sju ulike land om deres erfaringer med doktorgradsopplæring ved en norsk høyere utdanningsinstitusjon. Samlet sett konkluderer Svendby med at selv om stipendiatene formelt sett er inkluderte, opplever de isolasjon og ekskludering på arbeidsplassen. To sammenhengende utfordringer skiller seg ut på tvers av alle stipendiatene i studien: språkbarrierer og vanskeligheter med å danne meningsfulle kollegiale forhold. I artikkelen kommer Svendby frem til flere tiltak som høyere utdanningsinstitusjoner kan gjennomføre for å inkludere internasjonale stipendiater på en kulturelt sensitiv måte.
Norsk nettverk for universitets- og høgskolepedagogikk 
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.